tirsdag 2. september 2008

Er det fattige i Norge?


Er det fattige i Norge? Unnskyld at vi spør. Men alt pratet om ”kamp mot fattigdom” får oss til å stusse. Etter vår oppfatning er det minst et par generasjoner siden vi kunne snakke om egentlig fattigdom i Norge, likevel hører vi stadig at regjeringen fører ”kamp mot fattigdom”.

Noen faller utenfor. Rusavhengige helst. Hvis du bruker alle pengene dine på alkohol eller narkotika har du ikke penger til hus og bil. Men er du fattig av den grunn? Nei, selvsagt ikke. ”De fattige” i Norge er jo selvforskylt fattige. De har penger i utgangspunktet, men pengene brukes til alt annet enn å sikre bolig og mat på bordet.

Det er derfor ikke så rent lite provoserende å høre politikere og andre snakke om ”kamp mot fattigdom”. Skulle rusmisbrukere få mer penger mellom hendene vil det bare føre til mer rus, ikke til mindre ”fattigdom”. Disse menneskene klarer ikke å ta vare på de mulighetene samfunnet gir dem, de er fanget i sitt misbruk.

Skal vi hjelpe dem nytter det ikke å pøse på med penger. Det som trengs er behandling og rehabilitering. De fleste rusmisbrukere mangler motivasjon til å gjøre noe med misbruket. Derfor er tvangsmessig behandling veien å gå. En rask, sjokkartet avrusning i en fengselslignende institusjon, etterfulgt av en lengre periode fysisk arbeid vil få de fleste på rett kjøl. Slik kan vi hjelpe 90% av rusmisbrukerne tilbake til fungerende samfunnsborgere.

Men tør politikerne skrive ut en slik resept? Eller vil de bare fortsette å pøse ut penger til rusmidler for rusmisbrukere og kalle det ”kamp mot fattigdom”?

fredag 29. august 2008

Sutring og syting lønner seg


Nordmenn har blitt et sutrete og sytete folkeslag. Folk premieres av myndighetene etter hvor stakkarslige de klarer å presentere seg. Enhver gruppe har egne organisasjoner og talspersoner som har som hovedoppgave å fortelle oss hvor jævlig de har det. Det som virkelig er jævlig er at det hjelper! Lover designes slik at disse sutrekoppene får beskyttelse og fordeler, penger bevilges med raus hånd til stadig flere særinteressegrupper. Det er selvsagt vi som må betale for kalaset.

Nå er det snart slik at den eneste gruppen som ikke får særfordeler og premieres av rause overføringer er hvite menn mellom 30 og 50 år! Kanskje skulle vi organisere oss og kreve vår rettmessige del av kaken? Når jeg tenker meg om har vel vi blitt systematisk diskriminert de siste 35 årene, fra det tidspunkt de militante feministene begynte å marsjere i gatene. Fra den dagen har alle lover gått i kvinnenes favør, er det rart det merkes? Menn topper jo alle negative statistikker. Vi dør tidligere, vi begår oftere selvmord, vi taper på alle bauger og kanter.

Er vi rett og slett blitt en truet art? Skulle det kanskje kvalifisere for statsstøtte?

Det skulle ikke forundre meg at vi hadde lykkes med et slikt prosjekt bare talegavene og frekkheten hadde vært på samme nivå som hos en del andre særinteressegrupper. I mangel på dette må vi nok fortsette å gå på jobb og betale regningene våre selv.