Må du være sur for å få statsstøtte?

Veldig mange av våre bekjente liker dansebandmusikk. Grunnen er enkel: De får så innmari godt humør av den musikken!

Du ser aldri et surt ansikt når det arrangeres dansegalla i idrettshallen. Folk kommer fra fjern og nær for å kose seg, drikke litt, og danse til den sene nattetime. Du ser aldri noen sure folk som sløver i krokene, nei alle svinger seg i dansen og har det innmari gøy sammen.

Så hvorfor er det slik at staten gir millioner til jazz og klassisk musikk, og ikke til dansebandmusikk? Du skal lete lenge etter surere tryner enn de du ser på jazzfestivaler eller i konserthus (dette vet vi for vi ser det på tv hvert år). Er det ikke fint nok å smile og le og kose seg? Skal du være nødt til å se sur ut for å få statsstøtte?

Problemet er vel at du må tilhører middelklassen eller overklassen for å få statsstøtte. Tilhører du arbeiderklassen må du betale billetten din selv. Og hva skal vel egentlig glade og fornøyde folk med statsstøtte? Det er vel sånn de tenker disse som jobber i departementet.

Dansebandmusikk er folkelig musikk – svingende og fengende melodier, enkle tekster, flott fremført av pent kledde musikere. Dette vil folk ha!

Men det er ikke fint nok for kultureliten. Der er visst kriteriet at jo færre folk som kjøper varen, jo mer penger bevilges fra staten. Rene bakvendtland altså. Der kan som kjent alt gå an!